Vejen. Meditativ fordybelse i Johannesevangeliet

av Lene Højholt

Borgen forlag, Valby, 2006, 350 sider

Anmeldelse ved Astri Hognestad, cand.philol./ psykoterapeut/forfatter

Innledning

De raske og store endringene på mange nivåer i verden de siste årtiene har skapt et behov for en ny “åndelighet” der det er rom for den enkeltes erfaringer. Det kan virke som en sterk understrøm av “åndelighet” (eller spiritualitet) sprenger de rammene som tidligere har vært der for å romme oppfatninger og erfaringer, og har ført til en eksplosjon i interessen for meditasjons- og selvutviklingsgrupper, som for det meste foregår utenfor kirkerommet. Mange mennesker har likevel et ulykkelig kjærlighetsforhold til kirken og søker etter en forståelse av kristendommen som gir dem næring til å leve et dynamisk kristent liv.

Lene Højholt, sogneprest i en liten dansk by, Grenaa, på Jylland, har i en årrekke fordypet seg i Johannesevangeliet som en trosvei. Gjennom studium av teksten og gjennom utallige kurs som hun har holdt med Johannesevangeliet som utgangspunkt, har det utkrystallisert seg en omfattende og inspirerende forståelse av dette evangeliet som uttrykk for disiplenes trosvei gjennom et symbolspråk. Forfatterens anliggende er å skildre evangeliet som en mystisk tekst, og fremstillingen er knyttet til mystikkens klassiske faser i den åndelige vei: 1) bortvendelse fra verden, 2) renselse, 3) illuminasjon og 4) forening. Højholt bruker samtidig historien i evangeliet til å formidle en dyp innsikt i ethvert menneskes mulighet til en indre forankring i det guddommelige, og hele boken er preget av en varsom og nyansert psykologisk innlevelse.

Bokens hovedbudskap

Den gammeltestamentlige åpenbaringsformel ”Jeg er” danner grunnlaget for beskrivelsen av menneskesinnet og utlegningens terminologi i Højholts fremstilling. Mennesket er ment å leve i pakt med det gudsbildet som er nedlagt i hvert menneske, og å leve ”i lyset”. Det er graden av lys som avgjør i hvilken grad det lever etter Guds bestemmelse. ”Ethvert menneske er som en lysstråle fra Gud, dets lys har ophav i Gud” (s. 20).

Gjennom ord som ”Jeg er livets brød” og ”Jeg er verdens lys” uttrykker Jesu guddommelige vesen seg gjennom et overordnet ”jeg”, et bevissthetssentrum som gjør det mulig å erkjenne og være forent med Gud. Ethvert menneske har et slikt bevissthetssentrum i seg, et ”jeg” som er i stand til å fylles av og leve i enhet med Gud. Som regel har dette jeg fjernet seg Gud, og jo lengre bort fra Gud mennesket kommer, jo mer avtar lysintensiteten i dette jeg. Det minst bevisste jeg kalles i Højholts fremstiling for ”jeget i verden”. Det er et menneske som vender sin oppmerksomhet ut mot verden og henter sin bekreftelse og sin mening derfra. Det neste stadium er ”det psykologisk bevisste jeg”, som betegner det menneske som har ”vendt om” og retter sin oppmerksomhet mot Gud som kilde og svarer til ”renselsen” hos mystikerne. Så følger veien til ”det sjelelige jeg” som preges av at det slumrende gudsbilde vekkes til live gjennom Jesu gjerninger og undervisning, mystikernes ”illuminasjon”. ”Det åndelige jeg” er det siste stadium der den enkelte disippel er i stand til å være bærere av ”Guds ånd i verden”, ”foreningen”. Johannesevangeliet beskriver disiplenes vei frem til dette ”åndelige jeg” skritt for skritt gjennom små og store hendelser, som alle får en symbolsk betydning i prosessen mot oppvåkning. Højholt viser hvordan hver minste detalj utgjør en nødvendig del av en grunnleggende og omfattende prosess og danner et mønster i denne. Ikke et ord eller en hendelse er overflødig. Alt som skjer med og i disiplene og deres forhold til Jesus er symbolske uttrykk for ethvert menneskes vei. Bilder som er ”sanne symboler ... er det best mulig uttrykk for noe ukjent - broer som er kastet ut mot en ukjent strand”, sier Jung. Det er denne ”ukjente strand” Højholt mener at Johannesevangeliet beskriver. Højholt forlater aldri den konkrete virkeligheten. Hendelsene forblir virkelige hendelser, men mener at Jesus bruker alle hendelsene som symbolske uttrykk på mange plan for å bevisstgjøre disiplene.

Veien

Kallet er utgangspunktet for den veien disiplene går (Joh. 1, 35 – 51). Hver disippel blir kalt og møtt på forskjellige måter ut i fra deres ulike forutsetninger. Gjennom fortellingen om Nikodemus forteller Jesus disiplene om gjenfødelsens mulighet. Det første underet, som skjer i bryllupet i Kana, forvandler Jesus vann til vin i store vannkar av stein. Disse karene blir vanligvis brukt til rituell renselse, og nettopp i dem skjer en foredling. Mangel på vin er et uttrykk for spirituell fattigdom. Ved sin handling forteller Jesus, med utgangspunkt i det konkrete, at renselsen ikke bare gjelder en legemlig renselse, men en åndelig. Dette er typisk for Johannesevangeliet, mener Højholt. Jesus tar utgangspunkt i noe konkret og gir det en symbolsk betydning. I møtet med den samaritanske kvinnen skjer det samme. Jesus tar utgangspunkt i det konkrete vannet, men snakker samtidig om noe dypere. Jesus treffer med sine ord kvinnens innerste og får henne til å erkjenne en hemmelighet hun bærer på. Hans aksepterende holdning forvandler henne, og slik kan hun komme i kontakt med den levende kilde i seg selv. Samtidig blir denne hendelsen et bilde på det neste skritt på disiplenes trosvei. Til forskjell fra Nikodemus, som holdt fast ved sin gamle forståelse, så viser kvinnens holdning en åpenhet overfor det åndelige kildevann. En slik åpenhet og ansvarlighet blir forsterket gjennom Jesu helbredelse av embedsmannens sønn, for embedsmannen blir et bilde på den som har valgt troens vei.

Hver hendelse, hvert ord, viser nye aspekter av det å gi slipp på det gamle og på troen. ”Hver gang en ny trosdimension, et nyt lys tændes i sindet, oplyser det et nytt mørke” (s. 71). Etter bespisningen av de fem tusen mennesker, følger en opplevelse av mørke idet disiplene går om bord i en båt og kommer ut i opprørt hav. Dette er bilde på den krisen disiplene kastes ut i og blir redde. Når de møter Jesus som kommer gående på vannet, vil de ta ham om bord, og da befinner de seg plutselig ved stranden, selv om de egentlig bare hadde kommet halvveis. I denne krisen opplever disiplene sterkere enn før at de har behov for Jesu nærhet. På et dypere nivå erkjenner disiplene deres egen begrensning og kan dermed åpne seg mer for det lyset som Jesus representerer. Ikke alle disiplene kommer gjennom krisen. Sannsynligvis har det vært flere i kretsen rundt Jesus, men noen er ikke i stand til å se og forstå. ”Nogle har for vanskelig ved at slippe det gamle og standser på halvvejen, mens andre lever krisen gjennom og når frem til en ny virkelighedserkjendelse” (s. 91). Det gjelder enhver som vil gå trosveien.

Disiplene ansvarliggjøres til selv å ta valg. Gjennom flere hendelser og møter mellom Jesus og menneskene har de sett ”jeget i verden”s svakhet og åndens styrke. Nå bevisstgjøres de til å stå for sine egne valg. I fortellingen om møtet med kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd, Her løftes kvinnens bevissthet mot den åndelige virkelighet, og fortellingen blir dermed igjen et bilde på ennå et aspekt av disiplenes prosess vekkes, ”det psykologisk bevisste jeg”. I konfrontasjonen med fariseerne rommer Jesus hele situasjonen og ”omslutter den med sin ro og tilgivende medfølelse”. Senere, ved å bøye seg ned og skrive på jorden viser han disiplene hva de kan gjøre når de overveldes av følelser – ved å gjøre noe konkret kan de holde fast ved egen identitet og virkelighet. Disiplene må nå ”grundliggende have standset deres tilbøjelighet til at projicere følelser og egenskaper, de selv ikke kan rumme, over på andre mennesker. De må stå inde for sig selv, også for ubehagelige sider, og ta ansvar; (…) og derigjennom blive hele mennesker” (s. 104). Med helbredelsen av den blindfødte føres denne prosessen videre. Her viser Johannesevangeliet at disiplene er blitt ”seende”, og deres psykologisk bevisste jeg har overtatt kontrollen over deres personlighet. De er blitt bevisst sin opprinnelse i Gud og er rede til å ta ansvar, slik den helbredede står for det han har erfart, også overfor fariseerne når de opptrer truende overfor ham. Denne bevisste holdningen er annerledes enn den lamme mannen som ble helbredet – han var redd fariseerne og virket unnvikende i konfrontasjonen med dem.

Veien videre fører nå til det dypeste i disiplenes indre, ”hvor gudsbilledet og dermed åndens virkelighed bor” (s. 126). Det skjer først ved beredskapen til å la seg lede fullt og helt av Jesus, som fårene av hyrden. Deretter må disiplene få handlekraft og styrke til å føre Jesu gjerning videre. Et nytt åndeliggjort jeg må bli til i dem. Det skjer ved oppvekkelsen av Lasarus, som, ved siden av å være en konket person, blir et bilde på et sovende gudsbilde i disiplene som vekkes til live. Jesus glir ut og inn av de forskjellige virkelighetsplan for å trene og skjerpe disiplenes bevissthet. I fortellingen sies det at Lasarus har ligget så lenge i graven at han stinker. Det er et bilde på hvor dypt menneskets ”inderste sjæl i det alminnelige liv i ’verden’ er begravet i dødens virkelighet, og hvor langt dette er fra Gud” (s. 144). Da Lasarus kommer til syne er han fortsatt viklet inn i likklærne. Helt konket er sansene lukket ”Den, der kommer du av graven, er en ny Lazarus, der medbringer sider av seg selv, som endnu aldrig har lev et og utfoldet seg i verden” (s. 144). Oppvekkelsen av Lasarus er ”et fortættet bilde på gjenfødelsen. Her åbner sjælen sit inderste rum, og Guds billede i mennesket kaldes frem, det billede der har vært uden kontakt med livet, lukket inde av den gamle stivnede virkelighed” (s. 146). Etter denne hendelsen kaller Jesus disiplene tjenere. Relasjonen mellom dem har endret seg. Oppvekkelsen av Lasarus er også en parallell til Jesu oppstandelse og dermed en foregripelse av påskemorgen.

Fortellingen om Lasarus markerer overgangen til Marias salving av Jesus, inntoget i Jerusalem og de følgende begivenheter. Disiplene innvies ved det siste måltidet der Jesus også vasker deres føtter. Gjennom denne handlingen vender Jesus opp ned på alle kjente forestillinger om verdi, for bare en ikke-jødisk slave kunne vaske andres føtter.

Højholt har også en interessant betraktning vedrørende Judas. Judas’ handling er en del av Guds plan. Dermed inkluderer hun det onde i skaperverket, på samme måte som slangen var til stede i Paradiset. ”Det gode og det onde er i skabelsen vævet sammen på en måde, som den menneskelige bevidsthet ikke kan oppfatte og rumme, hvilket gør det vanskelig for mennesket å skelne mellom godt og ondt. Gud har skapt det onde og givet det en plads; det har en funktion, men alligevel er det ondt. Det er derfor menneskets opgave at afdække det, sætte grænser for det og bekæmpe det” (s. 173). Judas går ut i natten med ”tilgivelsens brød” (s. 174).

Etter disiplenes innvielse holder Jesus en tale til disiplene. Den skal forberede dem på at det de har bygget på, vil gå til grunne, og Jesus vil forsvinne fra dem. Dessuten vil de miste det nyfunne bilde av seg selv som åndelige vesener – ”det nye er stadig væk noget andet, end de tror; de har endnu ikke gået trosvejen til ende” (s. 182). I hans tale til dem om at han er ”vejen og sanheden og livet”, lover Jesus dem ”talsmannen” som skal ivareta nærheten med ”Faderen”, den dypeste virkelighet som Jesus har åpenbart for dem.

Det egentlig nye opplever Maria Magdalena og to av disiplene, Peter og Johannes, da de kommer til den tomme graven. De går inn i graven, inn i det totale mørket – han de har satset alt på, mistet, er til og med forsvunnet fra graven. Den fysiske virkelighet er sprengt. Alle forestillinger om hva som kunne skje er sprengt. Ved å gå inn i gravens mørke, åpnes en ny virkelighet som det ikke hadde vært mulig å forberede seg på. Først da er det mulig å tro.

Maria Magdalena og disiplene representerer to måter å forholde seg til det som har skjedd på, slik den røde tråd har vært gjennom hele evangeliet. Det dreier seg hele tiden om to erkjennelsesveier som eksisterer side om side. Disse to veiene har alltid vært beskrevet parallelt, noe som ”peger i retning af, at de i realiteten er to sider av samme vej. Alle disciple må i en eller anden grad føres og gå ad ”begge veje”, fordi begge erkjennelsesmåder findes i ethvert menneske, og hvis hele mennesket skal være inddraget i mødet med den opstandne, må både intellekt og følelser berøres og forvandles” (s. 271).

Møtet ved Tiberias-sjøen etter oppstandelsen viser at Jesus nå ser på disiplene som ”ligedannet med sig selv” og gir dem sin kraft til å gi videre den næring han har gitt dem.

En gjennomgåelse av Prologen følger til slutt fordi den på en måte oppsummerer det som er blitt fortalt gjennom resten av evangeliet, og dens innhold trer først frem i lys av hele evangeliet (s. 320). Som begynnelse antyder den til det som senere utfoldes i evangeliet, og gir således autoritet til det som senere beskrives.

Personlige refleksjoner og en konklusjon

Vejen er en velskrevet og gjennomarbeidet bok. Lene Højholt overbeviser med sin måte å presentere den psykologiske og åndelige veien på som Johannesevangeliet inneholder. Højholt har både psykologisk innsikt og teologiske og religionshistoriske kunnskaper som hun deler sjenerøst og på en klar måte med leseren. Hun har en dyp symbolforståelse og skaper med den en åpning inn til mysteriet for den som velger å følge Johannesevangeliets vei.

En helt konkret hjelp med hvordan man kan nærme seg tekstene i Johannesevangeliet finnes som et vedlegg. Her skildres en metode som også mystikerne har beskrevet. I tillegg er boken utstyrt med mange vakre ikonbilder som illustrerer de ulike stadiene i prosessen. Højholt har også en grundig beskrivelse av hver av disse bildene. Det kan være en hjelp i leserens egen prosess. Det finnes også et rikt fotnotemateriale for den som ønsker å fordype seg mer i den religionshistoriske og teologiske bakgrunn.

Noen lesere vil, som jeg selv, kanskje reagere på det gudsbildet som presenteres. Højholt har valgt å beholde slike betegnelser som ”Faderen” i ønske om å være tro mot teksten. Våre gudsbilder er et stort tema, og Højholt kunne kanskje ha kommet med noen betraktninger om det. Mystikken, som hun ellers støtter seg til, har et videre gudsbilde enn Gud som en forelder, og kunne kanskje ha vært trukket inn i denne sammenheng. Det kunne ha gitt en enda videre ramme for leseren som kunne ha virket befriende.

Til tross for mine innvendinger synes jeg boken har en dybdeforståelse som åpner for nye måter å se evangeliet på, der en psykologisk forståelse er viktig, slik at man som leser inviteres til å bli deltager i en prosess. Jeg håper derfor at mange norske lesere finner frem til denne høyst leseverdige og vakre boken. En anmelder i Kristelig Dagblad i Danmark kaller boken et ”nybrud” innenfor folkekirken. Kanskje kan den være det også i Norge?